I've alway been the kid that really never mattered in any situation. Im not writing this to complain, but I just need this of my chest. Recently I've noticed a familiar feeling of being lonely. I'm used to it I guess, but sometimes the feeling is overvelming. I have always been the ''little one'', from my early childhood days. I'm the smallest of four siblings and for some reason I have continued to be just that, the youngest. I understand that I am what I am, but no one really wants to see that I have grown up at all. Now I recently turned 21, but still people look at me like I'm 11 or something. It kind of bothers me that no one asks for my opinion or even looks at me when I'm around. And sometimes it hurts alot. And it hurts to smile it away and pretend that everything is fine. When I actually want to scream at the top of my lungs. It's really heartbreaking being invisible and never noticed. Like no matter what I would do, people wouldn't see me. I thought I was over this fase of my life when this bothered me but now it's only worse. And now it hurts more then ever.
I'm not at all sitting here typing this, trying to get sympathy. I just wanted to get it out. Just a little release cause I'm tired of all this. Oh and no, just to clear that up, I AM NOT AN EFFING EMO! Thank you:)
Picture: Me
For det første er du en veldig stille og rolig person som sitter i ditt eget hjørne. Egentlig er det helt feil av oss å "sette deg i den båsen", hvis man kan si det på den måten, men det er sånn det har blitt. (Av en eller annen grunn). Jeg har gjennom tiden gjort et forsøk på å "involvere" deg, men etter det jeg selv har opplevd, har du trukket deg unna. Til meg alene har du jo vært Lotte, som snakker ut om tinga og den biten, men med andre rundt oss, så kryper du inn i ditt skall. Jeg tror ikke du er 11 eller what not, men jeg ser på deg som lillesøsteren min, ja. Noe som gir meg en beskyttende følelse ovenfor deg. Det er absolutt ikke ment vondt.
SvarSlettEr det noen jeg spør om meningen til, så er det faktisk deg. Lurer på hva Lotte tenker om det eller sier om det. Mannen min blir irritert fordi jeg snur meg til deg fremfor han. Det hjelper faktisk å skrike ut engang i blant, og faktisk fortelle oss hva du tenker. For vi får faktisk ikke gjort noe med problemet, hvis vi ikke i det hele tatt vet at det eksisterer. Jeg har aldri satt deg til side eller "glemt" deg. Du har aldri vært usynelig for meg. Love you=)